Siden denne Alligator-artisten slo ut 150 konkurrenter og vant The International Blues Challenge for et tiår siden har Selwyn Birchwood vært utropt til en av de som kan og vil bære bluesens fremtid.
Dette er hans fjerde album på Alligator, det største plateselskapet innen blues i USA, og det andre som produseres av Tom Hambridge, tromme­slageren, låtskriveren og produsenten som har jobbet tett med Buddy Guy i mange år. Han har også jobbet med Kingfish, Susan Tedeschi og flere andre. 
Selwyn er mer enn streit blues. Du hører det tunge funky og groovy soundet på “Florida man”. Nesten som Vernon Reid og hans Living Colour, eller Robert Randolph. I likhet med Robert Randolph har Selwyn også flere strenger å spille på enn en streit 6-strengs elektrisk gitar. Han spiller også lapsteel.
“Horns below her halo” og “Underdog” er tungt rockete og funky som The Boneshakers i sin tid. Tittelsporet “Exorcist” er teateralsk og progressiv funk/blues som viser at Selwyn er i stand til å finne egne veier for ny blues og nye ideer, og måten han bruker gospeltakter og soul på i “Lazarus” er lett å like for sin tidløshet og kraft.
Selwyn Birchwood blander mange elementer i sin ofte nokså funky elektriske blues. Lette elementer av fusion og soul i “Hopeless romantic”, og melodisk Gary Moore-nerve i “Plenty more to be grateful for” er umulig å mislike. 
Likevel synes jeg meste­parten av låtmaterialet er mer på det hyggelige og gjennomført gode, enn spennende slaget. Vi må kunne vente mer av fremtiden til bluesen og hva den bør kunne være. Så selv om Selwyn fremfører glimrende, har et jækla bra band i ryggen og Tom ­Hambridge som får det til å høres så riktig ut, så sitter jeg tilbakelent, koser meg, men det tar aldri helt av. Jeg ser ikke bluesens fremtid her på samme måte som Alligator proklamerer, er jeg redd, men bevares: Du vil ha en fin time med Selwyn Birchwood og bandet her. Men ingenting her er skrevet i stein.