Granne Duffy

Granne Duffy - Dirt Woman Blues

Granne Duffy
Dirt Woman Blues
Blue Heart Records

En imponerende plate

Endelig! Endelig sitter det skikkelig for irske Grainne Duffy som mange nordmenn som elsker gitarblues har et godt forhold til fra før. Dette er det første virkelig store albumet fra hennes hånd etter min mening. Her snakker vi Sue Foley og Bonnie Raitt på en meget god dag, og med rockete sving på enkelte låter som nesten klatrer helt opp i stolen til Joe Bonamassa. 
På groovy låter som tittelsporet “Dirt woman blues” minner hun mye om fantastiske Mindi Abair, som kanskje noen fikk med seg da hun samarbeidet med Boneshakers-gitaristen Randy Jacobs for fire år siden. Tøff, gritty, litt Joa Bonamassa-inspirert, men mer møkkete i soundet, som en Sonny Landreth på sitt beste. Det beste jeg har hørt fra denne dama.
Hun reiste da også til solstekende California for å finne mer pondus i sin musikkstil og elektriske blues. Dama, som har ­vunnet avstemninger i Blues Matters tre ganger, fikk med seg tidligere Black Crowes-gitarist Marc Ford. Sammen med Grainnes mann, Paul Sherry, danner de to et tungt gitarbasert sound på dette albumet, men det er aldri over-elektrifisert eller rockete.
Noen låter er laidback blues i skolen etter Texas-­artisten Bonnie Raitt. “What’s it going to be?” er som å oppleve en ung Bonnie Raitt på tidløse “Nick Of Time”. Veldig, veldig bra blues med masse sensibilitet og følelsesregister der folkrock-elementet sniker seg perfekt inn i blues­gangene.
Og jaggu tror du ikke Janis Joplins opprinnelige bluesfølelse (før “Pearl” albumet ble sluppet etter hennes død med mer hese­blesende vokalarbeid og stor suksess) dukker opp på fine “Hold on to you”. Janis Joplin ville elsket denne låta!
Og helt til slutt rocker Grainne Duffy og bandet gulvet så intenst at du nesten ikke vil tro det. “Yes I am” er som å høre MC5 med kvinnelig vokalist. Rock’n roll med tyngde, fraspark og gnist, men i bluesens signalfarger. 
En imponerende plate denne femte fra Grainne Duffy. Tøffere, tyngre, bredere og mer intens enn noen gang. Vannet i California er kanskje borte, men noe i drikkene der borte har åpenbart gjort en ire godt.