Er du på besøk i Mississippi og skal spise på et virkelig blusa sted, er Taylor Grocery & Restaurant stedet. I et veikryss i småstedet Taylor, like utenfor Oxford, finner du det mest værbitte hillbilly stedet du kan tenke deg. Her kommer folk langveisfra for å spise southern food. Og ser du en mann med hatt og et stort kritthvitt skjegg som nyter sin catfish, da er det Mick Kolassa. Bluemannen bor bare en spasertur nedi veien.
Mannen som og lyder navnet Michissippi Mick, er ute med sitt sitt sjette album på like mange år. Albumtitelen “149 Delta” er navnet på et lite studio Mick har i Clarksdale, en drøy times kjøretur vestover. Men hans nye album er innspilt i mer renommerte Ardent Studio oppe i Memphis.
Micks forrige album, “Double Standards” besto av duetter med bluesvenner, som han har fått blant annet gjennom sitt arbeid i The Blues Foundation. Denne gangen er det hans faste band, Taylor Made Blues Band (ja, en må jo bare lage det ordspillet når en bor i Taylor), som er ryggraden.
Albumet starter med klampen i bånn, med “I Can’t Slow Down” en real blues rock ‘n’ roller. “US 12 to Highway 61” handler om den bluesreisen Kolassa selv har tatt, fra Michigan til Mississippi, dit han flyttet for drøye 20 år siden. Det gynger skikkelig, med Eric Hughes som gjest på munnspill, før det går over i en skikkelig slow burner. Det handler om “The Alternative Man”, han som dukker opp når gubben ikke er hjemme. Så kan en selvsagt selv mene hva en vil om teksten, der Kolassa, eller jeg-personen i låta, skryter uhemmet av sine seksuelle ferdigheter. Er det morsomt eller bare patetisk? Kolassa selv synes øyensynlig det første, siden han gjentar låten i en uptempo versjon seinere på albumet.
“Cotton Road” er en sang til alle de som strevde livet av seg, for at noen få skulle bli rike på bomull. Den starter nesten hypnotisk langt nede i deltamystikk. Men så har Kolassa fått for seg at Alligator-artisten Toronzo Cannon skal komme inn med gitaren sin. Men Cannon er en Chicagoartist av det mer moderne slaget. Hvorfor ikke en mer Deltapreget gitar? Allikevel, et av albumets høydepunkter, sammen med den såre og vare slowbluesen “American Intervention”, som handler om å leve sammen med noen med alvorlige stoffproblemer.
Denne blir toppet av soulbluesen “Pullin Me Down”. Med perfekt blås og smakfull gitar fra kompisen Jeff Jensen, er gåsehudfaktoren høy.
Det er litt synd da, at jeg ikke får samme frysninger på ryggen av siste halvdel av albumet. Jøssda. Variert og solid håndtverk. Men det mangler den lille prikken over i-en som de seks første hadde.
Det hele avsluttes i jazzlandskap med “The Viper”, en låt jazzpianisten Fats Waller hadde på repertoaret sitt, og der han drømmer om en joint som var fem fot lang. Joda, Mick Kolassa funker som jazzvokalist og.
Til slutt vil jeg opplyse om at dette albumet er et år gammelt, og at Kolassa nå har sluppet en EP ,”Uncovers”, med fire låter som er helt personlige tolkninger av relativt kjente låter. Men det finnes ikke noe best før-stempel på musikk som det Mick Kolassa and the Taylor Made Blues Band lager.