Østkanten Bluesklubb

Dette er kvelden der Østkanten bluesklubb samarbeider med Øyafestivalen. Gjester med øyapass kommer inn gratis. Ellers er billettprisen hundre små kroner for å oppleve fire band som alle vil gi deg en opplevelse for livet.

19.00 Monica Heldal,
en unik gitarbegavelse fra Bergen som først sjarmerte oss da hun helt alene snurret publikummet på Oslo Rory nights rundt lillefingeren i februar i år - med eget stoff og tolkninger av så vel Rory Gallagher som Joni Mitchell. Monika har knapt bikket tjue år, og dette er en god anledning til å kunne si om noen år, at du var der da det startet.

20.30: Guro Von Germeten og Schwindelfrei Orchestra.
"Hun er beskrevet som den skumle lillesøstera til Kaizers Orchestra, en kvinnelig Tom Waits, Kurt Weills ukjente oldebarn, eller jenta som får Nick Cave til å høre ut som en dansebandartist. Guro von Germeten og hennes
lille røde trekkspill markerte sitt inntog på den norske musikkscenen i 2010 med debutalbumet «Bad Dreams and Good Nightmares». Musikken til jenta med det røde trekkspillet er en lidenskapelig og intens form for Chansons, i spedd Balkanske takter og Circus Jazz.

22.00: Pristine.
Dette er årets vinnere av Union Blues Cup. Tromsø bandet Pristine gikk seirende ut av den siste Union Blues Cup på Notodden Blues Festival og sikret seg dermed posisjonen som Union Blues Band 2011. Med rødhårete og karismatiske Heidi Solheim som frontfigur stormer Pristine frem med kraft, følelse og intensitet.
Pristines musikk har solide røtter i blues og 70-talls rock. Itillegg til tradisjonell blues henter Heidi & Pristine inspirasjonen fra band som The Faces, Grand Funk Railroad, Jimi Hendrix, The Allman Brothers Band, The Black Keys, Cream og Led Zeppelin. Bandet karakteriserer musikken sin som groovy 70-talls bluesrock.

23.30: Liliedugg.
Legendariske trøndere, oppløst i mange år. Det var to band som gjaldt for hipstere i Trondheim på grytidlig 80-tallet. Det var Wannskrækk og det var Liliedugg. Liliedugg startet som en slags norsk versjon av The Stooges, med debutsingelen ”Neonråte” og kampropet ”byen brenner” som evig kjenningsmelodi. De boret seg nedover i sin egen musikalske visjon, godt hjulpet av apokalyptikere som australske Birthday Party med Nick Cave i spissen. Liliedugg hadde (og har) en fenomenal vokalist i Lars Vold. En energikonge og sceneforfører som lagde små øyeblikk av hengiven poesi for så å bli overrumplet av bandets rytmeseksjon og de duellerende
maskingeværsalvene fra bandets konkurrerende gitarister. Liliedugg
var et eget lite univers. Hva som helst kunne hende og hva som helst
hendte.