Søk
Søkeresultat
Gode bluesnavn til Notodden i 2020
De første artistene er sluppet til neste års festival på Notodden. Festivalen innleder lanseringen av 2020-programmet med å servere noen riktige godbiter for bluesfolket, deriblant Jimmie Vaughan, Kid Ramos’ nye superband og Mike Andersen.
Gode opplevelser på Ørland Bluesfestival
En ny utgave av Ørland Bluesfestival gikk av stabelen på Brekstad 23-25. september. Programmet inneholdt en svært variert og godt sammensatt meny. I tillegg til selve festivalprogrammet med band og artister som Claudia Scott, The Bills og The Blues Express ble det arrangert konserter på skolene med sangeren og gitaristen Kai Fjellberg og på eldresenteret med Dr Bekken Trio.
Gode opplevelser på Ørland Bluesfestival
En ny utgave av Ørland Bluesfestival gikk av stabelen på Brekstad 21.-23. september med et variert og godt sammensatt program. I tillegg til konsertene på kultursenteret med band og artister som Heavy Suga (Heather Crosse) and The Sweet Tones, Southern Fried Groove Queens, Jolly Jumper & Big Moe, The Bills, Baskery og Kent Erik Thorvaldsen.
Godt håndverk
Noen av de virkelig store bluesartistene i dag er for mye middelhavsfarere, for lite originale, går litt for mye på halv maskin, i forhold til deres uomtvistelige potensiale. For meg er Coco Montoya en glimrende blues/rock-gitarist, med hovedvekt på blues, og han har en Eric Clapton-røff stemme som når inn gjennom pansrede hjerter.
Men hans plateutgivelser har slitt med å komme opp på det nivået ferdighetene hans viser, selv om han utgir sine plater for Alligator Records, den mest markante blueslabelen siden 70/80-tallet. Men gode nyheter her, for denne gangen låter han bedre enn på lenge. På «Coming In Hot» er det smak av fugl, selv om jeg fortsatt ikke mister kontrollen eller faller ned av vaglen.
Det sparkes energisk fra i starten med «Good man gone». Tøff bluesrock på nivå med gutter som alltid har jobbet hardt innen sin hardtslående blues, og har arbeidshansker på. Som John Mooney og Dave Hole.
Og når han går ned i bluesens seige og sakte takt med glimrende «Lights are on but nobody’s home», som Buddy Guy på sitt beste innen tung klassisk blues, da snakker vi. Og den handler om svigermor, om enn ikke i positive åndedrag. Hvordan hun ødelegger et forhold. «Stone survivor» er mer leken med Clapton-ruller i vokalen, og med herlig bluespiano og en viss lekenhet á la Bonnie Raitt. Og vi må bare nevne den følelsesladete balladen «Who am I?». Hva er man uten sin partner? Denne balladen når langt inn i hjertet. Det hjertet den også leveres med.
Om du hører mye på blues og er tungt inne i Buddy Guy-kategorien og det mer Delbert McClinton/Bonnie Raitt-varierte, så er dette albumet verdt å sjekke ut. Ingen klassiker nå heller, men godt håndverk som fester seg. Mer enn mange av de senere Coco Montoya-platene har gjort.
Godt håndverk og overbevisende låter
THE JORDAN PATTERSON BAND - The Back On Track Recording Project