Søk

Søkeresultat

Mye kvalitet og blå toner

Musikkanmeldelse

Dette bandet trenger én introduksjon, og den heter Needlepoint. Låtskriver, sanger og gitarist i nevnte progrock-band med skjeve bånd til både jazz, blues, Gentle Giant og King Crimson er Bjørn Klakegg fra Telemark. Needlepoint har de senere årene blitt en stor favoritt i både inn og utland blant tilhengere av såkalt kunstnerisk basert singer/ songwriter-rock. Art-rock sa vi på 70-tallet. Prog-rock sier vi i dag. Den glemte kunstformen som dannet grunnlaget for band som nevnte Gentle Giant og King Crimson, men også mer kommersielle band som Jethro Tull, Emerson Lake & Palmer og Pink Floyd.
Needlepoint har besått av rytmeseksjonen i Bigbang, Nikolai Hængsle Eilertsen på bass og Olaf Olsen på trommer, i tillegg til frontfigur og låtskriver Bjørn Klakegg. Nå har sistnevnte kommet opp med sideprosjektet Local Store som er mye mer dempet, singer/ songwriter, ja og pop. Men den musikalske vakre sjelen du fant i mange av låtene på de seneste to Needlepoint-skivene finner du også her.
Og gitarsoloen på åpningssporet «Magpie and the moon» er så bluesete og blå som du kan ønske deg. Henførende gitarspill av høy klasse! Det samme må virkelig sies om jazz/ blues-gitararbeidet på «Howling». Jeg skal ikke banne på det, men gjetter på kvalifisert vis at selv vår nestor innen bluesgitar Knut Reiersrud vil finne en låt som dette interessant nok til å sette den på repeat.
Andre låter som «Yellow umbrella» har klare røtter til James Taylor og Rosanne Cash i en melankolsk singer/ songwriter-aura. Noen øyeblikk kan også føre tankene til det spennende svenske bandet Dungen. Og 70-tallets Al Stewart. For ikke å snakke om det obskure Oslo-bandet Reverend Lovejoy, som har sine røtter til Minor Majority. Musikk du virkelig kan fordype deg i og stenge verden ute med.
Local Store er ingen enkel plate å beskrive, og en uvanlig sjanger å lese om her i Bluesnews. Men det er så mye kvalitet og blå toner i dette kunstneriske pop/singer-songwriter-albumet at vi vil anbefale deg en lytt på det varmeste. Når høstkulda kommer er dette musikken du trenger når mørket kryper rundt hushjørnet og termometeret begynner å fryse. Dette er en plate du ikke legger fra deg når den først har kommet inn i varmen!

Les mer

Myk ­countryblues

Musikkanmeldelse

Noe av fordelen med å drive eget plateselskap er at du får spille munnspill på utgivelsene du satser på. Spøk til side, Chris Andersens debutplate kommer på Peter Nandes Straight Shooter, og Nandes munnspillbidrag er helt på sin plass. Fire og en halv av de ni sangene du får er originaler – den halve er instrumentalen «Hope» skrevet og spilt sammen med Olav Poulsen, som også bidrar med vokal på «Railroad song». 
Musikalsk er dette myk ­countryblues i skjæringspunktet mot folk, og jevnt over er Andersen godt i stand til å styre klar av genrens mange klisjéfallgruver – bare unntaksvis skjærer han over i traurigste «Steve Forbert Land», og han gaper kanskje vel høyt der han tar med en mindre enn oppsiktsvekkende tolkning av Charlie Pattons «Pony Blues». Da kommer han langt bedre fra Bob Dylans «Buckets Of Rain» i duett med Katrine Schmidt, et nytt navn for meg, må innrømmes, og en stemme jeg gjerne hører mer av. Chris Andersen gjør sine beste ting i de mer «up-tempo» tingene her – hans egne «Lily May» og «Treat You So Fine» er to gode eksempler. Som myk og følsom ender han dessverre fra tid til annen i skjæringspunktet til det enerverende. Det er mye flott her som burde videreutvikles, og når Chris ­Andersen har vært sin egen produsent på denne plata er det lett å fastslå at det ikke var en god idé. En flott låtskriver, flott gitarist og en særpreget stemme – alt han trenger er å bli styrt i riktig retning – og jeg håper Nande tar ansvar her. For medprodusent denne gangen, Jens Varmløse – også klaver, bass, xylofon, mandolin og munnspill, har dessverre ikke gjort jobben sin.

Les mer