Søk
Søkeresultat
En strålende historieforteller
KRIS KRISTOFFERSON - Live At Gilley’s – Pasadena TX, Sept. 15, 1981
En svak tommel opp
Gode, gamle britiske Savoy Brown. Et av de ikoniske blues/rock-bandene fra slutten av 60-tallet og det meste av 70-tallet, som har holdt det gående fra Kim Simmonds base i USA i alle år etterpå med varierende kvalitet. Men aldri dårlig.
Dette nyeste albumet, rykende ferskt av året, markerer mer enn 50 år som band. Imponerende i seg selv. Men det er nok bare Kim Simmonds som fortsatt er med siden begynnelsen. Dette albumet har veldig mye JJ Cale- og ZZ Top-influenser. «Don’t hang me out to dry» og «Payback time” er som en miks mellom de to med Cales røffe countryblues som en ørkenenes singer/songwriter og ZZ Tops rå Texas-blues. Spesielt gitarbruken minner om ZZ Top, etter at Kim Simmonds mer eller mindre har rukket å bli mer amerikaner enn brite. Hør bare gitarriffene på «Conjure rhythm»!
JJ Cales singer/songwriter-attityde kommer frem på flere av låtene. Spesielt på «Wearing thin». På en bra måte. Og skal vi først namedroppe alle influenser vi finner på dette albumet – som er helt ok men heller ikke mer – så må vi trekke frem «Hang in tough». Som en miks av en rå Hound Dog Taylor og americana-mester John Hiatt. Meget bra!
Savoy Brown i dag er selvsagt et helt annet band enn det var på 60/70-tallet, men de ligner litt på seg selv og sin britiske bluesrock på et par-tre låter. «Neighborhood blues» og balladen «Selfish world». Mange sannheter i teksten på sistnevnte, så en svak tommel opp for Kim Simmonds og Savoy Brown.
En særpreget blanding av blues, rock og americana
Wily Bo Walker - Presents Tales of the Mescal Canyon Troubadours
En type plate som Paladins ikke lager lenger
Detonics består av fem relativt unge menn fra Nederland, som stiller med erfaring fra diverse festivaler i Europa og kom seg til semfinalen i Blues Challenge i Memphis. De åpner energisk med å annonsere at de er Swing Kings, og svinger gjør det. Meningsløst å diskutere hvilke låter som er swing, rockabilly, boogie osv. Konklusjonen må vel være at dette er et hemningsløst band som bobler over av spilleglede. De legger inn en rhumba, eller leverer rock'n roll med Jerry Lee piano. Munnspill, gitar og piano utfyller hverandre og bidrar til et variert lydbilde. Bullet Through My Heart viser den blå siden til bandet, mens My Dad Taught Me To Rock låner rytmen fra Bo Diddley. Route 101 har vel strengt tatt rappet melodien fra Rawhide, mens The Rat er svingende jump og avsluttende I Still Remember er en romantisk avslutning.
Det er også mye annet bra på denne CD'en til Detonics, og det er stor variasjon. Hvis du trenger en merkelapp så kan vi si at dette er En type plate som Paladins ikke lager lenger, og litt til!